Med institusjonalisering menes hvordan ulike forhold er ”satt i system”. Dette betyr for eksempel hvordan ansvar og roller er fordelt (organisering), budsjettprosesser er organisert, hvilke finansieringsordninger som finnes, og hvilke kompetanseutviklingsprogram som finnes og hvordan disse er organisert18. Uten systematisk institusjonalisering kan endringsprosesser lett begrenses til engasjement og debatt, uten at dette resulterer i konkrete resultater.
Institusjonalisering har vært viktig for å håndtere samfunnsutfordringer. Eksempler på institusjoner som har hatt og har stor betydning for utvikling av offentlig sektor er Statoil, kommunale eiendomsselskap, energiloven, interkommunalt vannverk, næringsklyngeprogram, bymiljøavtaler, forskningsprogram, utdanningstilbud, nytt statlig veiselskap og prisutdelinger.
Institusjoner er viktige for å sørge for at tema settes på dagorden, og fortsetter å ha fokus i kommunenes arbeid. Et eksempel på betydningen av institusjonalisering av arbeidet med å utvikle klimaeffektive løsninger, er forbildeprogrammet FutureBuilt, beskrevet i den etterfølgende rammen. Programmet er rettet mot å få fram forbildeprosjekter innen klimavennlig arkitektur og byutvikling, og som har overføringsverdi til andre kommuner utover de involverte kommunene i programmet.
Både erfaringene fra det kommunale miljø- og klimaarbeidet (kapittel 3.3) og Difi (2014) indikerer at omstillingen til lavutslippssamfunnet er svakt institusjonalisert. Spesielt erfaringene fra Lokal Agenda 21-arbeidet tilsier at det er behov for at kommunalt klimaarbeid blir mindre preget av en ildsjelkultur, men sikres struktur, ressurser og langsiktighet.
Ut fra at klimautfordringen kan oppfattes som et gjenstridig problem med behov for mer deltakende, dialogbasert og innovative prosesser, kan institusjonsutvikling være en god strategi (jfr. eksempel i rammen til høyre). Fokus på institusjonalisering kan være en nøkkel til både å videreføre, forsterke og initiere nødvendige omstillingsprosesser. Dette kan være prosesser både lokalt, regionalt, nasjonalt (for eksempel gjennom nettverk og programmer) og internasjonalt. Slike prosesser vil også forsterke hverandre.
Kommunesektoren kan bidra til institusjonsutvikling på alle nivåer og innenfor ulike sektorer rettet mot omstilling til lavutslippssamfunnet. Dette innebærer også utvikling og/eller etablering av institusjoner hvor kommunene har en avgrenset rolle. Kommunene kan for eksempel bidra til at det opprettes nettverk for bedrifter som leverer varer eller tjenester som bidrar til omstilling til lavutslippssamfunnet.
Kommunens oppfatning av eget idégrunnlag og roller, vil da være viktig for hvorvidt institusjonsutvikling sees på som en del av kommunens ”kjerneoppgaver”.
Arendal og Tingvoll kommuner er eksempler på etablering av prosesser som leder til institusjonalisering av klimapolitikk, jf. ramme til høyre.
Bymiljøavtaler 2.0?
Utvikling av bymiljøavtalene i retning av ”omstillingsavtaler” kan være en institusjonsutvikling rettet mot å fremme omstilling til lavutslippssamfunnet. Dette kan bidra til å kanalisere ressurser inn mot både prosesser, pilotering, FoU-partnerskap mv., i tillegg til utvikling av infrastruktur.
En slik institusjon kan også være et instrument for å utvikle bysentraenes muligheter for kortreiste arbeidstakere, lokale fritidsaktiviteter, og økt bruk av by- og bynære områder for lokal energi- og matproduksjon.