7.7 Institusjonalisering

Med institusjonalisering menes hvordan ulike forhold er ”satt i system”. Dette betyr for eksempel hvordan ansvar og roller er fordelt (organisering), budsjettprosesser er organisert, hvilke finansieringsordninger som finnes,  og hvilke kompetanseutviklingsprogram som finnes og hvordan disse er organisert18. Uten systematisk institusjonalisering kan endringsprosesser lett begrenses til engasjement og debatt, uten at dette resulterer i konkrete resultater. 

Institusjonalisering har vært viktig for å håndtere samfunnsutfordringer. Eksempler på institusjoner som har hatt og har stor betydning for utvikling av offentlig sektor er Statoil, kommunale eiendomsselskap, energiloven, interkommunalt vannverk, næringsklyngeprogram, bymiljøavtaler, forskningsprogram, utdanningstilbud, nytt statlig veiselskap og prisutdelinger. 

Institusjoner er viktige for å sørge for at tema settes på dagorden, og fortsetter å ha fokus i kommunenes arbeid. Et eksempel på betydningen av institusjonalisering av arbeidet med å utvikle klimaeffektive løsninger, er forbildeprogrammet FutureBuilt, beskrevet i den etterfølgende rammen. Programmet er rettet mot å få fram forbildeprosjekter innen klimavennlig arkitektur og byutvikling, og som har overføringsverdi til andre kommuner utover de involverte kommunene i programmet. 

Både erfaringene fra det kommunale miljø- og klimaarbeidet (kapittel 3.3) og Difi (2014) indikerer at omstillingen til lavutslippssamfunnet er svakt institusjonalisert. Spesielt erfaringene fra Lokal Agenda 21-arbeidet tilsier at det er behov for at kommunalt klimaarbeid blir mindre preget av en ildsjelkultur, men sikres struktur, ressurser og langsiktighet. 

Ut fra at klimautfordringen kan oppfattes som et gjenstridig problem med behov for mer deltakende, dialogbasert og innovative prosesser, kan institusjonsutvikling være en god strategi (jfr. eksempel i rammen til høyre). Fokus på institusjonalisering kan være en nøkkel til både å videreføre, forsterke og initiere nødvendige omstillingsprosesser. Dette kan være prosesser både lokalt, regionalt, nasjonalt (for eksempel gjennom nettverk og programmer) og internasjonalt. Slike prosesser vil også forsterke hverandre. 

Kommunesektoren kan bidra til institusjonsutvikling på alle nivåer og innenfor ulike sektorer rettet mot omstilling til lavutslippssamfunnet. Dette innebærer også utvikling og/eller etablering av institusjoner hvor kommunene har en avgrenset rolle. Kommunene kan for eksempel bidra til at det opprettes nettverk for bedrifter som leverer varer eller tjenester som bidrar til omstilling til lavutslippssamfunnet. 

Kommunens oppfatning av eget idégrunnlag og roller, vil da være viktig for hvorvidt institusjonsutvikling sees på som en del av kommunens ”kjerneoppgaver”. 

Arendal og Tingvoll kommuner er eksempler på etablering av prosesser som leder til institusjonalisering av klimapolitikk, jf. ramme til høyre.

Bymiljøavtaler 2.0?

Utvikling av bymiljøavtalene i retning av ”omstillingsavtaler” kan være en institusjonsutvikling rettet mot å fremme omstilling til lavutslippssamfunnet. Dette kan bidra til å kanalisere ressurser inn mot både prosesser, pilotering, FoU-partnerskap mv., i tillegg til utvikling av infrastruktur. 

En slik institusjon kan også være et instrument for å utvikle bysentraenes muligheter for kortreiste arbeidstakere, lokale fritidsaktiviteter, og økt bruk av by- og bynære områder for lokal energi- og matproduksjon. 

11.Institusjonalisering omfatter normer for adferd, tenkemåter (kulturelt felles grunnlag), eller innretninger som lover, forskrifter, sedvane, ansvar og roller (organisering), finansieringsordninger, programmer og prosjekter mv. Kunnskap om hva som bidrar til å skape strukturer som vedvarer over tid, dvs. som institusjonaliserer disse, er viktig. Tolbert og Zuckers (1996) ser på institusjonalisering som en prosess fra etablering av strukturer på et felt, bygging av konsensus, og til slutt etablering av fullt ut legitimerte rutiner og praksiser på området. Se utdypning i vedlegg 4 (Utdypning av relevante kunnskapsfelt).
Neste

FutureBuilt-modellen

FutureBuilt er et 10-årig programsamarbeid (2010-2020) mellom 10 partnere: Oslo, Bærum, Asker og Drammen kommuner, Husbanken, Enova, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Direktoratet for Byggkvalitet, Grønn Byggallianse og Norske arkitekters landsforbund. Programmet er rettet mot å få fram forbildeprosjekter innen klimavennlig arkitektur og byutvikling.

Det daglige arbeidet drives av et sekretariat bestående av 5 personer. Sekretariatet rapporterer til et programstyre bestående av en representant for hver av de 10 partnerne. FutureBuilt er et vertskommune-samarbeid etter kommuneloven, der Oslo kommune er vert. Til grunn for samarbeidet ligger en partnerskapsavtale som er signert av alle de ti partnerne. De fleste partnerne bidrar til finansieringen av programmet. 

I tillegg til sekretariatet og programstyret har FutureBuilt en lokal organisering, med lokale styringsgrupper i hver kommune og en kommunalt ansatt prosjektleder for FutureBuilt i kommunen. Vedkommende jobber alt fra 10-100% med FutureBuilt (avhenger av kommune). Det er de lokale styringsgruppene som bestemmer hvilke forbildeprosjekter som tas opp i programmet.

Programmet har ledet til realisering av en rekke foregangsprosjekter, og kan sees som et eksempel på betydningen av institusjonalisering av arbeidet med å utvikle klimaeffektive løsninger. Programmet har også en kobling mot arbeidet med byutvikling i Drammen gjennom en forankring i byens visjon om å bli en miljø- og kompetanseby, samt konkrete prosjekter. 

Kilde: www.futurebuilt.no

Institusjonalisering av klimapolitikk i Arendal og Tingvoll

Både Arendal og Tingvoll kommuner er gode eksempler på etablering av prosesser som leder til institusjonalisering av klimapolitikk, og da institusjonalisering som sedimenterer denne (i tråd med Tolbert og Zuckers 1996 bruk av begrepet).  Disse kommunene har etablert praksiser på klimaområdet som kan ses på som sedimenterte (Kasa og Westskog, 2016).

Arendal har for eksempel gjennom mange år hatt månedlige møter mellom ordfører, varaordfører, rådmann og miljørådgiver for å diskutere deres klima- og miljøsatsing. Dette bidrar til at selv nyvalgte politikere raskt settes inn i feltet og får forståelse for utfordringer og mulige tiltak og virkemidler.  Man oppnår dermed at politikkområdet får kontinuitet, blir sedimentert.

Tingvoll har på tilsvarende måte etablert rutiner og praksiser som bidrar til at miljøpolitikken blir et satsingsfelt over politikkskifter. Kommunen har en politikerskole for alle nyvalgte representanter til kommunestyret som fokuserer på miljø. De har også en rutine ved behandling av alle saker i kommunestyret som sikrer at miljøvurderinger er tatt. Det skal alltid krysses av for om slike vurderinger er gjort, og de sier selv at dette er en reell vurdering (Kasa og Westskog 2016).