7.6 Kommunen som omstillingsaktør

Kommunesektoren har historisk vist betydelig evne til å møte skiftende samfunnsutfordringer. Dette har også betydd organisatoriske omstillinger. Kommunene har imidlertid i begrenset grad tilpasset ledelses- og organisasjonsutvikling til den utfordringen som omstillingen til lavutslippssamfunnet representerer. 

Tilrettelegging for dialogbaserte prosesser rettet mot radikal innovasjon, kan bli en ny og viktig oppgave for kommunene i omstillingsprosesser. Dette fordrer at kommunene opparbeider seg en god forståelse for den konteksten omstillingene skal implementeres i, at de utfordrer idegrunnlag og tankesett, og at de organiserer og institusjonaliserer sine aktiviteter hensiktsmessig i omstillingssammenheng (Selznick 1957)

Figur 7.2: Forholdet mellom kontekst, idegrunnlag og institusjonalisering (Selznick, 1957)

En del av konteksten er knyttet til hvordan vi opplever klimautfordringene, og på hvilken måte vi oppfatter at dette angår oss. Det blir viktig for kommunene å bidra til utviklingen av en omforent kontekstforståelse som kan danne grunnlag for drøfting av idegrunnlaget, kommunens roller, og også hvordan institusjoner kan utvikles for å bidra til en omstilling.  

En del av en prosess for en felles forståelse av konteksten kan også være å få fram behov og mål hos ulike aktører, herunder hvilke målkonflikter som oppleves. Dette danner et utgangspunkt for dialog om veien videre. Tilsvarende kan en god forståelse av kontekst synliggjøre om det er institusjoner som bør utvikles eller etableres.  

Til tross for at man kan identifisere både målkonflikter og andre barrierer for omstilling, er det et betydelig tilfang av erfaringer, case, ideer, foregangsprosjekter som viser at det er mulig å oppnå mye innenfor dagens rammer. Dette gjør det også viktig å etablere og videreutvikle klimaarbeidet på en måte som gjøre at eksisterende kunnskap, erfaringer og teknologi tas i bruk. Kommunens rolle som utviklingsaktør bør dermed styrkes. 

Eksempler på tiltak i Oslo kommune, jf. etterfølgende ramme, illustrerer at en omstilling til et lavutslippssamfunn krever samarbeid mellom statlige, kommunale og private aktører, og tverrpolitisk forankring gjennom vedtak av strategier og handlingsplaner. I tillegg krever det gjennomføring av konkrete prosjekter som tar opp i seg de tiltakene som er nødvendige for å bidra på vegen mot lavutslippssamfunnet.

Oslo kommune og det grønne skifte

Oslo har ambisiøse klimamål. Målsettingen er å halvere de direkte klimagassutslippene innen 2030, og i 2050 skal Oslos direkte klimagassutslipp være null. Oslo har siden vedtak av Byøkologisk program og den første klima- og energistrategien i 2001, og fram til revidert Klima- og energistrategi i 2015, hatt en rød tråd i sitt arbeid. Tverrpolitisk- og administrativ forankring har vært viktig, og noen viktige grep er gjort, blant annet:

Klima- og energistrategien for Oslo er etablert som et veikart for hvordan det grønne skiftet i Oslo kan gjennomføres for å oppnå Oslos klimamål. Oslo kommuneplan, Oslo mot 2030 – Trygg, Smart og Grønn, beskriver en mulig byutvikling fremover mot et lavutslippssamfunn med fortetting og knutepunktsutvikling. Klima- og energiarbeidet i Oslo bygger på føringene i den regionale planen for Oslo og Akershus vedtatt i 2015. Oslo og Akershus har gjennom mange års samarbeid bidratt til å utvikle Ruter til et godt og effektivt redskap for å satse på økt kollektivtrafikk i regionen. Ruters strategi M2016 og satsing på utslippsfri kollektivtrafikk, utgjør et viktig element i kommunens satsing mot lavutslippssamfunnet. Kommunens satsing fikk et ekstra løft gjennom reforhandlet Oslopakke 3.

Kommunen deltar i FutureBuilt-programmet, og tilrettelegger og gjennomfører både områdesatsinger, for eksempel Furuset områdeutvikling (”smart drabant i forkant”), og forbildeprosjekter på bygg, for eksempel Granstangen skole. Kommunen har høyt fokus på å tilrettelegge for syklister, og har en egen sykkeldirektør med ansvar for gjennomføring av sykkelstrategien. 

Eksemplene på tiltak i Oslo illustrerer at en omstilling til lavutslippssamfunnet krever samarbeid mellom statlige, kommunale og private aktører, og tverrpolitisk forankring gjennom vedtak av strategier og handlingsplaner. I tillegg krever det gjennomføring av konkrete prosjekter som tar opp i seg de tiltakene som er nødvendige for å bidra  på vegen mot lavutslippssamfunnet.