6.1 Endringsbehov

Perspektivet i klimaarbeidet i både stat og kommune har i hovedsak vært hvordan ”miljø- og klima” ivaretas som ett av mange hensyn innenfor dagens system og organisering. Riktignok innenfor et bredt spekter av sektorer og temaer, både i egne virksomheter, og som planmyndighet og samfunnsaktører. I hovedsak har spørsmålet blitt håndtert som et effektiviseringsarbeid gjennom å ta i bruk ny teknologi. Det er i liten grad satt spørsmålstegn ved aktivitetenes omfang og behov. Lavutslippssamfunnet krever samlede utslippsreduksjoner på minimum 80-90 prosent. Det utgjør et reduksjonsnivå som på en rekke områder ikke er mulig å effektivisere seg fram til. Kommunene må utnytte de betydelige teknologiske mulighetene som finnes og som utvikles, men må samtidig vurdere om oppgavene kan eller må løses på helt andre måter. Å tilrettelegge for at det kan være attraktivt og enkelt å velge en klimanøytral livsstil, er også sentralt.

En utfordring i omstillingsarbeidet til lavutslipps-samfunnet, er å etablere en felles forståelse for problemstillingene, og politisk og administra tiv konsensus som fastholdes gjennom valgperiodene med skiftende politisk styre. De lokale og regionale folkevalgte må utøve lederskap i en prosess hvor det vil være nødvendig å sette nye spørsmål på dagsorden, og legge en langsiktig tidshorisont til grunn. Målet om lavutslippssamfunnet må settes som et overordnet styringsmål. De folkevalgte kan på denne måten oppnå å forløse kompetanse, engasjement, og skape rutiner og praksis som fører fram til lavutslippssamfunnet.

Realisering av lavutslippssamfunnet krever at klima-utfordringen sees som en grunnleggende endring av kommunenes samlede utfordrings- og mulighetsbilde. Klimautfordringen anbefales sett i et samfunnssikkerhetsperspektiv, der utgangspunktet for lavutslippssamfunnet og rammen for omstillingsarbeidet er bærekraftige og robuste lokalsamfunn og regioner. 

Klima- og energiplaner i henhold til den statlige planretningslinjen, vil ikke være tilstrekkelig (se bl.a. kapittel 3.2 og 3.3). Tilnærmingen forutsetter strategier med konkrete føringer for arealbruk, infrastruktur, transportløsninger, kommunale tjenester, boligpolitikk, helsepolitikk, næringspolitikk, klimatilpasning, sysselsetting, etc., samt en gjennomgripende vurdering av hvordan kommunens virksomhet bør organiseres. Det er nødvendig å utvikle en systematisk tilnærming, og et rammeverk som stimulerer til at et mangfold av tiltak og virkemidler blir vurdert og gjennomført.

Det anbefales å skille mellom tre tiltaksnivåer:

Nivå I:
Effektivisering innenfor dagens
strukturer og systemtenkning

Nivå II:
Utvikling i måten å utføre
aktivitetene og løse oppgavene på, moderat systemendring

Nivå III: Omstilling, forebygging og systemendring