5.4 Mat

Klimagassutslipp

Mat er et tema som angår alle. Svært mye utslipp er knyttet til produksjon og distribusjon av mat, spesielt kjøtt. Direkte utslipp fra landbrukssektoren tilsvarer ca. 25 prosent av det globale klimagassutslippet (IPCC 2014). I de kommunefordelte utslippene utgjør direkte utslipp fra jordbruk 13 prosent (SSB-notat 2016-04). Utslippet fra matsektoren blir enda større når indirekte utslipp tas med, for eksempel utslipp fra transport av mat.

Fiskeriene bidrar til klimagassutslipp særlig gjennom bruk av fossile brensler. Fiskeprodukter har generelt lavere indirekte utslipp enn kjøttprodukter (særlig rødt kjøtt), men er likevel av betydning (Winther m.fl. 2009). Rundt 90 prosent av klimagassutslippene fra norsk jordbruk er knyttet til fôr- og husdyrproduksjon. Dersom produksjonen for eksempel går over fra rødt kjøtt til kornproduksjon, kan utslippet reduseres med opp til 50 prosent. Dette vil samtidig fordre en drastisk omlegging av kostholdet hos forbrukerne, og er derfor et lite realistisk tiltak på kort sikt. Et annet tiltak er å stoppe nydyrking av myr, som i følge beregninger kan resultere i en utslippsreduksjon på 4-7 prosent (Grønlund og Harstads 2014). Bruk av husdyrgjødsel til produksjon av biogass vil også bidra til utslippsreduksjon. 

Å beregne utslipp fra enkeltmatvarer er vanskelig, for eksempel hvorvidt utslippet fra drøvtyggere kan oppveies av binding av karbon i eng- og beitemark som drøvtyggere går på (Hille m.fl. 2009; Leip m.fl. 2010).  

Tiltak for klimagassreduksjoner

Basert på dagens kunnskap, kan man med relativt stor sikkerhet gi anbefalinger om klimavennlig mat (Hille m.fl. 2009, 2013; Nymoen og Hille 2012). For eksempel kan klimagassutslippet reduseres ved å:

  • Spise mer grønnsaker og mindre kjøtt
  • I størst mulig grad spise etter norske årstider. Det gir reduksjon i utslipp til lagring, transport og bearbeiding
  • Bruke grønnsaker som er produsert på friland framfor i drivhus, og da spesielt om dette er varmet opp med fossile kilder
  • Mindre kasting av mat

Videre kan småskala urban matproduksjon øke grøntarealer i by (for eksempel på tak), og dermed redusere effekter av intens nedbør i by (Mentons m.fl. 2006).

Nedenfor følger eksempler. Flere eksempler på mulige tiltak og virkemidler som kan være aktuelle fremkommer i vedlegg 3.

Kommunens rolle

Kommunes direkte ansvar er begrenset til egen virksomhet. Gjennom kommunens rolle knyttet til landbruk, stimulering til urbant jordbruk, folkehelse, næringsutvikling og reiseliv, er det mulig å motivere for produksjon og forbruk av mat (og drikke) som både er gunstig mht. klimagassutslipp (direkte og indirekte utslipp), og som samtidig har andre lokale ringvirkninger. For eksempel kan økt konsum av klimavennlig mat gi helsemessige og andre gevinster, og kan derfor engasjere andre grupper enn de som er opptatt av klima og klimagassutslipp (Briggs m.fl. 2012). 

Mindre tallerkenstørrelse gir mindre kasting av mat – forskningsstudie

Forskere ved CICERO har i samarbeid med GreeNudge og Nordic Choice Hotels gjennomført et eksperiment ved noen av kjedens hoteller med mål om å finne ut hvordan matavfallet fra hotellenes buffeter kan kuttes. Restauranter som hadde mindre tallerkenstørrelser reduserte matavfallet med 20 prosent, og gjestene var like fornøyde. En del av forklaringen ligger i den enkle setningen ”magen blir mett før øynene”. 

Nordiske storkjøkken genererer hvert år 840 000 tonn matavfall, som tilsvarer 1,6 millioner tonn CO2, eller utslippene til 800 000 personbiler. Redusert tallerkenstørrelse kan være et tiltak for å redusere matavfallet og kutte klimagassutslipp.

High-Tec produksjon av mat

I Linköping i Sverige bygges det et høyhus i regi av Plantagon som tilrettelegges for dyrking av mat. Med stadig større behov for mat til en voksende verdensbefolkning, er det fristende også å ta i bruk byområder til matproduksjon. Høyhuset i Linköping er et eksempel på å dyrke i høyden i stedet for på flatmark. Det kan gi forholdsvis store avlinger på lite areal. I høyhuset dyrkes plantene øverst i en spiralformet rampe, og høstes nederst.  En robot flytter hver vekstkasse nedover i spiralen et lite trinn hver dag. Det er et automatisk system som sørger for at plantene får vann og gjødsel, og plantene flyttes også automatisk. Intensiv dyrking som denne, har en del fordeler blant annet ved at maten dyrkes rett ved der den skal konsumeres. Dette sparer utslipp fra transport. Det er også bedre muligheter i en by til å utnytte spillprodukter fra ulike prosesser, som for eksempel overskuddsvarme i dyrkingsøyemed (Teknisk Ukeblad 2013, Plantagon 2016).

Helhetlig satsing på bærekraftig mat i by

Oslo kommune deltok som en av 10 europeiske byer i prosjektet «Sustainable Food in Urban communities». Målet var å utvikle lavkarbon og ressurseffektive urbane matsystemer, gjennom fokus på dyrking, distribusjon, og konsum av mat. Utover dette ønsket Oslo et kretsløpsfokus og inkluderte matsvinn og matavfall i sitt prosjekt. Gjennom prosjektet måtte deltakerbyene lage en handlingsplan og etablere et nettverk for bærekraftig mat. Det europeiske prosjektet var et nettverkssamarbeid, hvor erfaringer ble utvekslet mellom de ulike deltakerbyene. 

I tillegg er nettverket for bærekraftig mat som ble opprettet i Oslo et forum for samarbeid i kommunen, og er sett på som viktig for å møte målene som er satt i handlingsplanen. Handlingsplanen for bærekraftig mat for Oslo kommune legger til grunn en tilnærming som er system- og kretsløpbasert. En helhetlig tilnærming til mat innebærer fra jord til mat til jord. Hovedmålet er at Oslo har en bærekraftig matkultur, med følgende delmål, som dekker både sosiale, miljømessige og økonomiske aspekter ved bærekraft:

  1. Oslo har 10 % økologisk matforbruk i 2018. 
  2. Oslo legger til rette for urbant landbruk, som sammen med det bynære landbruket bidrar til økt forståelse for matproduksjon. 
  3. Oslo tar vare på mattradisjonene, herunder matauk, råvarekunnskap og matlaging. 
  4. Oslos indirekte klimagassutslipp reduseres, og Oslos innbyggere spiser mindre kjøtt og kaster mindre mat. 
  5. Oslo kommune gjør matanskaffelser med vekt på samfunnsansvar. 
  6. Øke kildesortering og materialgjenvinning av matavfall og hageavfall.
9.Avsnittet er basert på Grønlund og Harstad (2014)