5.2 Transport

Klimagassutslipp fra transport

Transport er den største kilden til klimagassutslipp i Norge. Transportsektoren omfatter veitransport, innenriks luft- og sjøfart og andre mobile kilder. Utenriks luft- og sjøfart er holdt utenfor.  Utslipp fra transport og mobile kilder utgjør omtrent 1/3 del av de nasjonale utslippene. Utslippene økte med 12 prosent fra 2003-2013, og 30 prosent fra 1990-2013. Veitrafikk står for halvparten av utslippene. (Miljødirektoratet 2016). Fordeling av utslippene i transportsektoren på transportform er vist i Figur 5.1.

Klimagassutslipp knyttet til bygging av veier med broer og tunneler, jernbaneskinner, båthavner og annen infrastruktur, er også vesentlig kilder. Utslippskildene er for eksempel fra anleggsmaskiner og fra materialbruk, særlig betong- og stålkonstruksjoner. Alle utslippene påvirker klimaet, men ikke alle regnes som utslipp fra transportsektoren i dag. Det foreligger ingen samlet oversikt over utslippsbidraget fra bygging av infrastruktur, og det foreligger lite erfaringsdata knyttet til betydningen av å utnytte eksisterende infrastruktur.  Disse utslippskildene bør imidlertid inkluderes i analysen av utslippsbærende aktiviteter og innsatsfaktorer for transportsektoren. 

Utslippsutviklingen fra transport henger sammen med økonomisk vekst og befolkningsutvikling:

En større befolkning gir behov for mer person- og godstransport, og bedre betalingsevne gir oss mulighet til å reise oftere og mer effektivt. 

Teknologisk utvikling, effektivisering og ny teknologi, har dempet veksten i klimagassutslipp sammenlignet med veksten i antall reiser og kjørte kilometer.

Måten vi reiser og beveger oss på har de siste tiårene endret seg, og særlig antall fritidsreiser har økt mye. Bedre økonomi har gitt mulighet til å bruke raskere former for transport, og bruken av personbil og fly har økt på bekostning av buss, bane og båt. 

I de største byene i Norge har det imidlertid vært en økning i kollektivandelen for daglige reiser siden 2005, i følge de nasjonale reisevaneundersøkelsene. Dette skyldes blant annet bedre kollektivtilbud og restriksjoner på bilbruk.

Figur 5.1: Utslippsfordeling mellom transportmidler og -utvikling fra 1960 til 2014. Kilde: Miljøstatus.no.

 

Tiltak for klimagassreduksjoner
fra transport

Det er hovedsakelig tre typer tiltak som kan redusere klimagassutslippene fra transport. Dette gjelder for veitrafikk, fly, sjøfart, fiske og andre mobile kilder:

  • Redusere det totale transportbehovet
  • Overgang til transportformer med lavere utslipp, for eksempel å sykle isteden for å kjøre bil
  • Gjennom tekniske tiltak som gir mindre utslipp per transportmiddel, for eksempel elbil eller elsjark i stedet for dieselmotor.
  • I tillegg bør klimagassutslippene fra bygging, drift og vedlikehold av infrastrukturen reduseres, gjennom å ta i bruk nullutslippsteknologi, miljøvennlig drivstoff og gjøre klimabevisste valg av materialer og materialmengder. 

Redusere totalt transportbehov og overgang til mer miljøvennlige transportformer

En kompakt by- og tettstedsutvikling er en forutsetning for å redusere transportbehovet, og få til bærekraftig mobilitet, dvs. overgang fra personbiler til kollektivtransport og mer sykkel og gange. 

Det kompakte stedet som modell for bærekraftig by- og tettstedsutvikling kommer til uttrykk i statlig planretningslinje (SPR) for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging (2014). Teoretiske og empiriske innsikter i relevant litteratur er også i all hovedsak samstemt i sine anbefalinger om hva slags areal og transportutvikling som gir redusert biltrafikk og dermed tilrettelegger for utslippsreduksjoner (basert på Tennøy mfl. 2013):

  • Arealbruken styres mot fortetting, mot biluavhengig lokalisering og styrking av sentrum og lokalsentrene, og ikke byspredning.
  • Kollektivtilbudet bedres (frekvens, hastighet, punktlighet, flatedekning)
  • Det legges bedre til rette for å gå og sykle
  • Restriktive virkemidler mot biltrafikken tas i bruk; både fysiske (veikapasitet, parkeringskapasitet) og økonomiske (parkeringsavgifter, vegprising, bompenger)

Bygging av nye boliger, kontorbygg, sykehus, etc. bør konsentreres i områder der tilgangen på kollektivtrafikk er god. I tillegg kan totalt transportarbeid reduseres ved å tilrettelegge for eksempel for samkjøring, bildeling og utslippsfri og samordnet varedistribusjon.

Teknologiske trender og tiltak

Den teknologiske utviklingen av nye energibærere og ny motorteknologi kan få stor betydning for reduksjon i klimagassutslipp fra transport både på land, på sjø og i luften. Det gjelder både forbedringer av tradisjonelle teknologier, og utvikling av nye, for eksempel null- og lavutslippsteknologi for transportmidler som el- og hybridkjøretøy/fartøy og bruk av biodrivstoff. Bygging av lade-og drivstoffinfrastruktur for nullutslippskjøretøy er nødvendig for å utløse potensiale.

Teknologiutviklingen går raskt, men det er usikkert om teknologien og drivstoffene kan innføres i stort nok omfang raskt nok.  Når målområder utover klimagasser hensyntas, kan enkelttiltak innenfor andre tiltaksområder i sum gi større gevinster enn enkelttiltak innenfor teknologi og alternative drivstoffer.

For eksempel er teknologitiltak rimeligere enn andre tiltak for å nå nullvekstmålet for de store byområdene når klimagassutslipp sees isolert sett. Men nullvekstmålet gir samtidig merverdi ved å påvirke bærekraftig byutvikling og mobilitetsløsninger, fremme fysisk aktivitet og helse, redusere luftforurensning, støy og arealbruk (NTP 2018-2029 Grunnlagsdokument). 

Ruters strategi for kollektivtrafikken i Oslo og Akershus er et eksempel på utvikling av et regionalt og lokalt lavkarbon transportsystem. Se ramme neste side.

Kommunens rolle
Kommunen legger gjennom regionale areal- og transportplaner og kommuneplanens arealdel premisser for både omfang og innretning av transportinfrastruktur, samt omfang og sammensetning av transporten (reisemiddelfordeling). I tillegg til en arealstrategi som bygger opp om en kompakt by- og stedsutvikling, kan kommunen stimulere til og sette vilkår om aktiv mobilitetsplanlegging i de enkelte plan- og utbyggingsprosjektene.

Gjennom å teste ut og ta nye teknologier i bruk, for eksempel i egen bil- og busspark, kan kommunen bidra i teknologiutviklingen. Løsningene kan innebære behov for  justeringer i infrastruktur og langsiktige avtaler. Kommunen kan videre tilrettelegge for etablering av ladestasjoner for elbiler, produksjon av biodrivstoff fra kommunal kloakk og biologisk avfall, etablering av fyllestasjoner for biodrivstoff, etc. Bilens rolle bør omdefineres fra å eie egen bil til å dele og få tilgang på bil ved behov.

I arbeidet med transport har kommunen utover egen virksomhet, påvirkningsmulighet på en rekke andre aktører. Temaet opptar mange innbyggere, og er viktig for næringslivet lokalt og regionalt. Transport er samtidig en viktig del av for eksempel næringspolitikk, reiseliv, boligpolitikk, handel, og landbruk. Lokale strategier for lavutslippstransport kan derfor få mange ringvirkninger.

Utdypning av utslippsområdet transport og flere eksempler fremgår i vedlegg 3.

Figur 5.2: Det er fleksibelt, effektivt og enkelt å reise uten privatbil en hverdag i fremtiden.
En digital mobilitets-assistent for en rekke integrerte mobiltjenester er sentral. Ill.: Ruter AS, M2016

 

Utvikling av et lavutslipps transportsystem i Oslo og Akershus

IPCC, 2014: When developing low-carbon transport systems, behavioural change and infrastructure investments are often as important as developing more efficient vehicle technologies and using lower-carbon fuel.

Ruters strategidokument M2016 tar steget fra kollektivtrafikkstrategi til mobilitetsstrategi. Se Ruter M2016. I dette ligger erkjennelsen av at et kollektiv-transportselskap som Ruter, med samarbeidspartnere og operatører, bør ta et bredere grep om mobilitetsutfordringene. Som utgangspunkt ligger det politisk omforente og ambisiøse mål om at personbiltrafikken i Oslo og Akershus ikke skal vokse. M2016 spør om hva skal til for at kollektivtransporten, sammen med sykkel og gange, skal ta veksten i persontrafikken. 

Visjonen for fremtiden er at et tettere og mer integrert mobilitetstilbud gjør det enklere for kundene å sette fra seg bilen og samtidig ha frihet og fleksibilitet i hverdagen. Stegene mot denne fremtiden bygger på en kombinasjon av kjente løsninger og nye utviklingsstrategier. Løsninger som kombinerer massetransport med individuelle, skreddersydde løsninger må kombineres. Nøkkelen er tette nettverk av reisemuligheter med høy frekvens, stor kapasitet, moderne teknologi, tilgjengelighet for gående og syklende, og individuelt tilpassede informasjons- og mobilitetsløsninger..