4.7 Scenarier og fremtidsbilder

Mange har forsøkt seg på å lage fremtidsbilder for 2050. For endringer i klima, lagde Meteorologisk Institutt et værvarsel for 2050 som fikk mye oppmerksomhet. Fremtidsbilder er en metode for å diskutere hvordan verden kan se ut i framtida, og bruke det til å vurdere hvilke beslutninger og tiltak som er nødvendige i dag for å styre utviklingstrender i ønsket retning. Ofte benyttes scenariotilnærming for å ta høyde for ulike utviklingsbaner. Et typisk skille mellom scenarier går på betydningen av teknologi for å løse samfunnsutfordringer. 

En bok som ble publisert i 2013 tar utgangspunkt i verden i år 2050 og viser utviklingstrekk i årene fram til 2050 (Porritt 2013). Porritts visjon for 2050 er en dynamisk verden hvor det er godt å leve for de aller fleste mennesker. Han ser for seg at 90% av energien kommer fra fornybare kilder, hvorav 30% er solenergi. Fokus er på humanisme og bruk av menneskelig kapasitet for å gjøre verden til et bedre sted for de som kommer etter. De etablerte sannhetene fra etterkrigstida om stadig økonomisk vekst i et forbrukssamfunn er frafalt. Leie, deling, og bytte er bærende tanker innen forbruk, og i kjølvannet har mange selskaper blitt etablert i alle deler av økonomien, som har en tettere en-til-en-modell.

En visjon for Norge som lavutslippssamfunn i 2050 er publisert i en rapport fra Bellona (2015), hvor en sammensatt gruppe av samfunnsaktører deltok i arbeidet med å utarbeidet visjonen. Forbrukerens bevissthet rundt egen rolle og påvirkningskraft blir tillagt stor vekt. Visjonen viser en dreining fra forbrukssamfunnet til opplevelsessamfunnet, der økonomisk vekst som ideal er byttet ut med livskvalitet. 

På lang sikt gir scenarioer som er under utarbeidelse av FNs klimapanel (IPCC) en pekepinn om hvor veivalgene går videre. De foreløpige hovedscenarioene er som følger (O’Neill et al 2014, 2015):

• Motorveien med videre satsing på fossilsamfunnet. Markedsøkonomi, innovasjon og globalisering, og stor investering i helse og utdanning for å sikre god tilgang til human og sosial kapital vektlegges. Økonomien er basert på fortsatt utnyttelse av fossile kilder og rask økonomisk vekst. Lite innsats for å redusere miljøbelastningen.
• Bærekraft – den grønne veien. Inkludering og respekt for miljøets grenser, investering i helse og utdanning, reduksjon av ulikheter og fokus på menneskelig velferd vektlegges.  Det er få utfordringer med utslippsreduksjon og tilpasning til klimaendringer.
• Ulikhet – den delte veien. Ulike investeringer i humankapital gir økende ulikhet i økonomiske muligheter og politisk innflytelse. Makt blir konsentrert på færre hender. Det er en moderat vekst i industrialisert land, mens lavinntektsland henger etter. Flere konflikter oppstår. Miljøpolitikken fokuserer på lokalnivået i industrialiserte land. Utslippsreduksjons-utfordringen er begrenset, men tilpasningsutfordringene er større, særlig i fattige land.
• Regional rivalisering – den humpete veien. Stor vekt på konkurranseevne og energi- og matsikkerhet. Regionale konflikter  tvinger landene til å fokusere på nasjonale og regionale saker. Investering i utdanning og teknologisk utvikling går ned, internasjonale organisasjoner står svakt, og levestandarden er vanskelig å opprettholde flere steder i verden. Økonomiene er sterkt regulert, miljøpolitikken er svak, og utfordringer knyttet til utslippsreduksjon og tilpasning til klimaendringer er stor.

En omstilling til et lavutslippssamfunn som innebærer et utslippsnivå på 1-2 tonn per innbygger i 2050, har likheter med scenariet  «bærekraft – den grønne vei» over. 

Utopi, idealsamfunn, er beskrivelse av et godt samfunn, eller den form for samfunn et individ eller en gruppe lengter etter, eller forsøker å virkeliggjøre. I dagligtale og politisk retorikk brukes gjerne ”utopi” og ”utopisk” for å karakterisere, og definere, visse ideer og idealer som urealistiske eller urealiserbare”. (Store Norske Leksikon).

Samfunnsforsker ved NTNU, Stig Larssæther, har uttalt at det samfunnet som implisitt ligger i å skulle nå FNs enogenhalv- eller togradersmål er så fjernt fra dagens samfunn, at det er mulig å beskrive det som en utopi eller som science fiction. Å gjøre bruk av utopier er en måte å se nye løsninger på, men fordrer en annen måte å tenke scenarier på, enn hva som er rådende i dag. 

Innenfor dagens planlegging er såkalt ”forecasting” det gjeldende, dvs. å ta utgangspunkt i gjeldende trender og framskrive disse. Basert på erfaringer og framskrivinger av f.eks. transportveksten, utformes  nye løsninger. En annen tilnærming er såkalt ”backcasting”, der utgangspunktet er en ønsket framtid, som for eksempel lavutslippssamfunnet. Hva må vi gjøre for å komme dit, for å oppnå den utopien? En utopi kan fungere som en kontrastvæske som hjelper oss å stille andre spørsmål til hva vi må gjøre i dagens situasjon. (Basert på Forskerforum nr. 8/2015, s. 20).

Et eksempel er Brøset-prosjektet beskrevet i kapittel 5.5, der utgangspunktet var en ønsket framtidig tilstand, en klimanøytral bydel. Det sentrale spørsmålet, hva må vi gjøre for å komme dit?, gir et annet utgangspunkt for planleggingen. Samtidig har vi ikke kunnskap om hvordan framtiden vil utspille seg, men metoden kan bidra til å gi verdifulle innspill og kunnskap i prosessen. 

For kommunesektorens utviklingsarbeid mot lavutslippssamfunnet, kan anvendelse av ulike planleggingsmetoder og scenarioteknikker øke robustheten i kommunens planlegging.