Den teknologiske utviklingen, spesielt digitaliseringen, har hatt og vil trolig få stor betydning for muligheten til å realisere lavutslippssamfunnet. Ny teknologi representerer en mulighet til å arbeide ”smartere”, dvs. mer optimal bruk av ressurser. Den globale energiintensiteten er i dag ca. 30 ganger lavere enn den var i 1970, og den globale karbonintensiteten har gått ned med ca. ¼ over de siste 25 årene (Jackson 2007).
Samtidig representerer ny teknologi en mulighet for å forsterke dagens utvikling mot økt ressursbruk og økte utslipp, dersom økt effektivitet oppveies av veksten i det totale ressursforbruk. Scenarier blir brukt til å framstille ulike utviklingsbaner, som legger mange ulike forutsetninger til grunn, blant annet grad av teknologiutvikling (se også kapittel 4.7). Et scenario som legger høyteknologi til grunn kan fortsatt tillate høyt forbruk sammenlignet med i dag. Med lavteknologi vil scenarioet inneholde løsninger som krever et skift i forbruket, og en kraftig reduksjon i ressursbruk.
I et lavutslippsperspektiv kan følgende teknologiske utviklingstrekk være spesielt relevante:
(Teksten er basert på South by Southwest, 2016):
- Mange av dagens arbeidsplasser vil fram mot 2050 være erstattet av teknologi. Det gjelder først og fremst jobber som utføres i henhold til bestemte regler og som kan programmeres, for eksempel ulike former for saksbehandling, regnskap, revisjon mv. Dette innebærer en storstilt overgang til digitale tjenestemodeller og forretningsmodeller.
- Fremvekst av nye digitale plattformer som danner grunnlaget for en delingsøkonomi gjennom at det etableres markedsarenaer som har svært lave transaksjonskostnader.
- Sosiale medier kan bli den nye infrastrukturen for sosial samhandling og kan sørge for disruptiv innovasjon.
- Økt samhandling gjennom bruk av verktøy som gjør at vi arbeider interaktivt i prosjekter og oppgaver. Dette betyr for eksempel at dagens planer kan erstattes med en løpende (dynamisk) oppdatering av strategier og tiltak, som i prinsippet kan oppdateres og forbedres av alle som deltar. Dette betyr for eksempel at en lokal ”lavutslippsstrategi” kan oppdateres løpende, og samtidig være en prosess med både kreative faser og gjennomføring.
- Samhandling på tvers av institusjoner, slik at vi kan bygge både praksis- og interessefellesskap.
- Teknologi vil i økende grad åpne for mer desentralisert energiproduksjon og forbruk (lokale og fleksible løsninger), som sammen med utvikling innenfor energiteknologi både kan redusere energiforbruk og muliggjøre flere lokale løsninger. Dette utfordrer de sentraliserte strukturene i strømmarkedene, og kan gi grunnlaget for en global transformasjon av disse (Schleicher-Tappeser 2012).
