4.4 Økonomi og næringsliv

Ved å reflektere over hva som er en grunnleggende forutsetning for både egne oppfatninger og egen praksis, åpnes muligheten for ulike strategier for omstilling til lavutslippssamfunnet. Det legges i dag stor vekt på behov for omstilling av næringslivet, og hvordan Norge skal bli ledende på utvikling og implementering av bærekraftige løsninger (Innovasjon Norge 2016). 

Det kan være viktig å ha ulike perspektiver på hva som gir ønsket utvikling. Følgende hovedtilnærminger kan brukes som et utgangspunkt for dialog:

  • Konkurranse: Det legges vekt på hvordan man gjennom økt konkurransekraft kan utvikle varer og tjenester for det globale markedet. Tilnærmingen vil ofte være knyttet til å etablere stordrift og økt effektivitet. Ytre forhold (miljø/klima) er eksterne forhold, og det vil være viktig å sikre seg at skjerpede krav til utslipp blir ivaretatt. Verdiskapingen måles i utgangspunktet gjennom finansielt resultat som ”oppsummerer det hele”.
  • Samarbeid: Det legges vekt på at verdier totalt sett skapes gjennom samarbeid. Gjennom langsiktige relasjoner og tillit kan bærekraftig innovasjon utvikles. Natur og kultur er en integrert del av økonomisk aktivitet og kan ikke sees som eksterne forhold. Verdiskaping er knyttet til de samlede effekter av virksomheten (finansielt, miljømessig, kulturelt og sosialt). (Jakobsen 2016)

Disse to tilnærmingen kan sees som ulike måter å tenke på (mentale modeller). I utgangspunktet kan dette oppfattes om en konflikt hvor den ene eller den andre løsningen må velges. Samtidig kan disse to tilnærmingene sees som et utgangspunkt for lokale dialoger om hvordan konkurranse og samarbeid kan kombineres i den enkelte kommune. Ved å være bevisst på at det finnes flere enn en tilnærming (sin egen), kan det etableres et positivt utgangspunkt for dialog om både tilnærming og hva som er gode tiltak.

Det grønne skiftet

Norsk økonomi er inne i en konjunkturnedgang som startet 3. kvartal 2014. SSB fremhever at fall i etterspørselen fra petroleumsvirksomheten, blant annet forårsaket av kraftig nedgang i oljeprisen, er en dominerende faktor bak økt arbeidsledighet og lavere inntekter for Staten. Prognosene fremover er usikre, og oljeprisen ser ut til å forbli lav i lang tid (SSB 2016). Klima- og miljøutfordringen krever omstilling til et samfunn hvor vekst og utvikling skjer innenfor naturens tålegrense. Samfunnet må gjennom det Regjeringen betegner som det grønne skiftet, som har blitt et begrep for det behovet for endring verden står overfor.

Kretsløpsøkonomi 

I tradisjonelle økonomiske tilnærminger er ikke naturressurser og miljø inkludert. Økonomien ses på som en lineær modell fra produksjon til velferd. Det vi produserer (P) går til Forbruk (F) eller til å produsere Kapitalvarer (K) som igjen kan benyttes til å produsere konsumvarer (F) i framtida. Konsum bringer Velferd (V).  Denne tenkningen ligger for eksempel til grunn for mange lands nasjonalregnskap. Modellen under viser den lineære modellen:

Figur 4.1: Den lineære økonomien

 

Denne måten å se verden på harmonerer dårlig med det vi vet om de fysiske lovene. Med termodynamikkens første lov i mente vet vi at energi aldri kan gå tapt, den bare går over i andre former. Energimengden i et isolert system er konstant. Den eneste eksterne energikilden for jorda er sola. Dersom vi tenker på jorda som et romskip (fra boka til Kenneth Boulding 1966), vil det bety at bruk av romskipets ressurser (altså jordas ressurser) vil medføre at livslengden til astronautene reduseres (altså menneskenes livslengde på jorda). Den eneste måten å unngå dette på er å resirkulere de ressursene man har, noe som gir et annet bilde at økonomien enn den vi ser i Figur 4.1.  Økonomien blir sirkulær, ikke lineær. Det er denne måten å se økonomien på som betegnes med kretsløpsøkonomien. 

Figur 4 2: Den sirkulære økonomien/kretsløpsøkonomien.

 

Figur 4.2 illustrerer prinsippene for kretsløpsøkonomien (Pearce og Turner 1993, side 40).

I en sirkulær økonomi er naturressursene en innsatsfaktor for både produksjon og konsum. Naturressurser brukes direkte til produksjon, og dermed har vi en linje fra naturressurser til produksjon i figuren. Som konsumenter (individer) benytter vi både naturen til rekreasjon eller som direkte bruk av ressursene til eget konsum, og dette gir oss velferd. Derfor er det tegnet en linje fra naturressurser til velferd i figuren, og denne er positiv siden vi får glede av de ressursene som naturen gir.

Naturressurser kan enten være fornybare eller ikke-fornybar. Dersom vi bruker en ikke fornybar ressurs vil dette lede til at beholdningen av ressursen redusereres. Uttak er alltid større enn beholdningen. Dette er indikert med et minustegn i figuren. For fornybare ressurser vil det være en helt tilsvarende situasjon dersom vi tar ut mer enn tilveksten av ressuren. Men dersom vi tar ut mindre enn tilveksten, vil vi få et postivt tilfang til den fornybare ressursen.

Både uttak av naturressurser, produksjonsaktiviteter og forbruk genererer avfall. Avfallet kan enten resirkuleres eller vi må benytte oss av naturens kapasitet til å bryte ned avfallet (nedbrytningskapasitet). Dersom vi overgår denne kapasiteten får vi et negativt bidrag til velferden vår, og til mengden naturressurser som er tilgjengelig. Dersom vi derimot ikke overgår naturens evne til å rense avfallet, vil vi få et postivt bidrag til velferden vår. Dette er markert i figuren med linjer som går til naturressurser og velferd, og er markert med enten minus eller plusstegn. 

En kretsløpstanke gir store besparelser av CO2. En beregning foretatt av IVL (det svenske miljöinstituttet) viser at andrehåndsmarkedet i 2015 i fem europeiske land (inkl Finn.no i Norge) ledet til en innsparelse av 12,5 millioner tonn CO2 i løpet av året (Schibsted 2016). EU har økt sitt fokus på kretsløpsøkonomien. I desember 2015 kom en handlingsplan for kretsløps-økonomien. Reduksjon og gjenvinning av avfallet er en viktig del av handlingsplanen, for eksempel gjennom støtte til innsamling og gjenvinningsordninger og bedre datomerking av mat (EU 2015).  

Kretsløpsøkonomien kan knyttes til bærekrafts-diskusjonen, og med den begrepene om streng og svak bærekraft (weak and strong sustainability). Med en krestløpstanke som grunnmodell for økonomien, og en streng forståelse av bærekraftsbegrepet, kan ikke ikke-forbybare ressurser benyttes. Mer enn tilveksten av fornybare ressurser over tid, kan heller ikke brukes. Dette gir strenge vilkår for økonomisk aktivitet som flere har utfordret. Her kommer da et svakt bærekraftprinsipp inn. Dersom det forusettes at det er mulig å subsitutere noen av naturressursene med menneskeskapt kapital, blir det mulig å både utvinne ikke-fornybare ressurser og ta ut mer enn tilveksten av fornybare ressurser (se Solow 1986 og 1993).   

Et strengt bærekraftprinsipp har også ofte en etisk forankring i ikke-antroposentrisk etikk, dvs. der man vurderer at naturen har egenverdi med rett til å eksistere. Det er også et grunnleggende spørsmål i vurderingen av et svakt og et streng bærekraftprinsipp hvorvidt det er mulig å subsitutere menneskeskapt kapital med naturkapital. Dette gjelder særlig dersom vi tar et lengre perspektiv og legger vekt på kommende generasjoners rett til å arve en tilsvarende naturkapital som den nålevende generasjon. 

Delingsøkonomi

Delingsøkonomien eller det som også betegnes med samarbeidsøkonomien, er en måte å fremme kretsløpstanken på gjennom gjenbruk av ressurser og deling av de ressursene man har slik at flere kan benytte seg av samme gode. En samarbeidsøkonomi refererer seg konkret til en situasjon hvor aktører i en økonomi deler på tilgangen til goder og tjenester. Eksempler er bildelingsordninger, airbnb etc. Samarbeidsøkonomien er ingen ny tanke. Vi finner samarbeidsløsninger i for eksempel DNTs hyttesystem, dugnadsordninger i idrettsbevegelsen og i delingsordninger i lokalsamfunn. Forskjellen nå er at dette lar seg lettere koordinere gjennom internettbaserte løsninger. 

Samarbeidsøkonomien kan ta mange former fra deling av goder og tjenester, til gjenbruk og mer livstilbaserte systemer hvor man går lenger i hva man bytter. Her kan man også bytte «tid» gjennom for eksempel å få noen til å kjøpe inn varer til husholdningen, mens man selv passer andres barn. Det har i noen sammenhenger også blitt utviklet egne valutasystemer for bytting av varer og tjenester. Det er dette som kalles LETS (local exchange trading system), og medlemmene kan da bytte varer og tjenester ved bruk av en lokal LETS valuta. Noen økolandsbyer har sine egne valutasystemer for bytter. Et eksempel er det som eksisterer på Findhorn i Skottland. Her har de en valuta som heter «Eko» og som har som formål å både øke den lokale identitetsfølelsen, og bidra til økt samarbeid og deling (Se Findhorn Foundation 2016).

Det er mange eksempler på gode samarbeids-økonomikonsepter. Et eksempel fra Danmark som har fått en del oppmerksomhet er foreningen «Naboskab». Kristofer Ravnbøl, dansk antropologistudent, tok initiativ til foreningen som setter opp deleplattformer i boligbyggelag/sameier i form av fysiske skap med delingsgoder som verktøy, sportsutstyr og filmer. Alle beboerne har tilgang til skapene gjennom egen nøkkel. En vesentlig forutsetning for at dette skal bli en god ordning er at deltakerne kjenner hverandre og har tillit til hverandre. Ordningen kan også bidra til økt sosialt felleskap. Så i tillegg til å gi miljøvennlige løsninger, kan også samarbeidsordninger gi en tilleggseffekt gjennom inkludering i sosialt felleskap (se Pengevirke 2015). 

Kommuner kan bidra med tilrettelegging for samarbeidsøkonomien gjennom for eksempel støtte til bildelingsordninger, by/bygdesykler.

5.Boka til D. Pearce and K. Turner (1993) gir en gjennomgang av tankegangen rundt kretsløpsøkonomien. Ingebrigtsen og Jacobsen (2011) adresserer også temaet.