4.2 Sosial bærekraft og folkehelse

Hvordan byer og steder planlegges og utformes, har betydning for lokalsamfunnets bærekraft, sosial ulikhet og rettferdighet, og for den enkeltes helse. Helse skapes innenfor rammene av den enkeltes hverdagsliv, i nærmiljøet der folk bor, arbeider, går på skole, leker, rekreerer, etc. Den fysiske byen/stedet er derfor med på å sette rammen for innbyggernes sosiale liv. I omstillingsarbeidet til lavutslippssamfunnet bør målet om utslippsreduksjoner sees i sammenheng med sosial bærekraft, både for måloppnåelse på flere områder samtidig, og for å opprettholde et lavutslippssamfunn. I denne sammenheng vil blant annet følgende tema være sentralt:

• Deltakelse: Deltakelse skaper aktive lokalmiljø og forankrer og legitimerer politiske beslutninger.
• Bomiljøkvaliteter: Dette kan være tilgang på grøntstruktur, gratis møteplasser som bibliotek, og en mangfoldig boligstruktur. Bomiljøkvaliteter er generelt viktig for folkehelsen.
• Transport og tilgjengelighet: Eksempler på dette er god tilgjengelighet til og mellom bolig, jobb, skole og barnehage, og tilgang til kollektive transporttjenester. Dette er faktorer som skaper attraktive lokalsamfunn.
• Inkludering og mangfold: Eksempler på dette er toleranse for ulike kulturer, bakgrunn og livssyn, sosial inkludering og likverdige muligheter. Dette er forhold som bidrar positivt til sosial bærekraft.
• Sysselsetting: Lokalisering og tilgang på arbeid er sentralt for integritet, sosiale møter og opprettholdelse av livskvalitet. 

Bedre folkehelse og reduksjon av sosiale helseforskjeller har siden revisjonen av Plan- og bygningsloven i 2008 vært et uttalt mål for planleggingen. Kommuneplanleggingen skal ”fremme befolkningens helse og motvirke sosiale helseforskjeller, samt bidra til å forebygge kriminalitet” (PBL §2-1f). Folkehelseloven (2012)  krever samtidig at kommunene i sitt arbeid med kommuneplaner etter PBL skal fastsette overordnede mål og strategier for folkehelsearbeidet. Gjennom å integrere folkehelsemål i kommunal planlegging, legges et grunnlag for politiske prioriteringer i underliggende planer og i den faktiske arealutviklingen.

Lokalsamfunnene utvikles i dag i stor grad gjennom private grunneiere og utbyggere. Fortettings-strategien er primært begrunnet i hensynet til redusert areal- og transportbehov, og gjennom det reduksjon av klimagassutslipp.  Fellesgoder er ofte under press når områder fortettes, og medvirkningsdimensjonen blir sjeldent ivaretatt utover PBLs minstekrav. For eksempel viser en undersøkelse i regi av ”Framtidens byer ” at i de 13 største byene i Norge har befolkningstettheten økt, mens tilgangen til leke- og rekreasjonsarealer og nærturterreng er redusert (Haagensen 2011).

En utfordring for kommunene fremover vil være å sikre en by- og tettstedsutvikling som tilfører lokalsamfunnene nye kvaliteter som bygger opp om lavutslippssamfunnet. Å fremme helseperspektivet og redusere sosiale forskjeller krever en operasjonalisering av overordnede målsettinger. Dette forutsetter at både offentlige og private aktører trekker i samme retning. Folkehelsepolitikken har samtidig et potensial for innovasjon og nyskaping, for eksempel innen utvikling av ulike bokonsepter som samtidig bygger opp om et lavutslippssamfunn.