3.2 Norges og kommunenes klimagassutslipp

Direkte utslipp

Norges klimagassutslipp

Sektorvise analyser viser at det vil være mulig å redusere nasjonale direkte utslipp ned til et nivå tilsvarende 1-2 tonn per innbygger i 2050 (Miljødirektoratet 2015). Scenariet bygger på en utreding av tilsammen 84 klimagassreduserende tiltak. Tiltakene er fordelt på tre tiltakspakker med reduksjonspotensial fram til 2030, fordelt både etter kostnader og vurderinger av hvor krevende tiltakene vil være å gjennomføre. Tiltakslisten er ikke uttømmende verken for mulige klimagassreduserende tiltak eller varianter av tiltakspakker. I figur 3.1 representerer punktet for 2050 et utslippsnivå som tilsvarer 1,5 tonn per innbygger, gitt en befolkning i Norge på 6,6 millioner.

Figur 3.1: Utslippsbaner mot 2050. De grå linjene fra 2030-2050 illustrerer nødvendig utslippskutt i perioden for å nå et nivå på 1,5 tonn per innbygger. Kilde: Miljødirektoratet.

Figur 3.2: Utslippsfordeling på sektorer for Norge, i dag og med to utslippsnivåer i 2050 som tilsvarer henholdsvis 2 og 1 tonn CO2-ekv. per innbygger. Dvs. nivået definert som Lavutslippssamfunnet.

Figur 3.2 over viser fordeling av norske klimagassutslipp på sektorer i 2014 og med to utslippsnivåer i 2050. De gjenværende utslippene i 2050, henholdsvis 1-2 tonn per person, vil i stor grad være knyttet til jordbruk og industri.

En lavutslippsutvikling vil påvirke all aktivitet innenlands i Norge, også kommunesektoren, og hvordan kommunene utfører og legger til rette for virksomheter og innbyggere. Interaksjonen mellom kommuner, region, stat og internasjonalt nivå påvirkes også. Både Lavutslippsutvalget og Miljødirektoratet trekker fram tiltak som i stor grad berører aktivitet der kommunene forvalter eller utformer de viktigste virkemidlene, blant annet lokalisering, fortetting og samordnet areal- og transportplanlegging, energiløsninger for bygg, kollektivtrafikk, gang/sykkel, mv. 

Samtidig er de nasjonale utredningene mangelfulle på vurdering av potensial for utslippsreduksjoner lokalt, og hvordan  juridiske- og finansielle virkemidler skal tilrettelegges på kommunalt nivå for å få størst effekt. Samlet sett er det skapt en forventning om at kommunesektoren skal bidra, men med få reelle incitamenter eller konkrete føringer.

Kommunefordelte klimagassutslipp

Om lag 40 prosent av de totale klimagassutslippene fra norsk territorium er fordelt til landets 428 kommuner. Utslipp som ikke lar seg plassere til kommuner er utslipp fra olje- og gassutvinning offshore, flytrafikk/luftrom og havområder. I tillegg er en del kilder utelatt fordi det ikke er god nok informasjon til å kunne plassere utslippene regionalt eller kommunalt. Dette gjelder bl.a. skipstrafikk langs kysten, og bruk av produkter som gir utslipp av fluorgasser. 

De kommunefordelte utslippene omfatter klimagassene karbondioksid (CO2), metan (CH4) og lystgass (N2O), og er fordelt på 7 kilder som fremgår av Figur 3.3. Disse utslippene er direkte utslipp innenfor de geografisk definerte kommunegrensene.

I en gjennomgang av gjeldende klima- og energiplaner viser Vista Analyse (2014) at kommunene har foreslått tiltak og virkemidler innenfor de fleste kilder og sektorer, men med vekt på egne virksomheter. Tiltakene er i all hovedsak fokusert på å redusere direkte utslipp og energibruk, og er knyttet opp mot direkte utslippsregnskap og framskrivninger av disse. Planene har i liten grad tatt opp i seg ambisjonen om å utvikle et lavutslippssamfunn i 2030-2050. 

Kildefordelingen for utslipp i kommunene, indikerer at oppmerksomhet fra kommunenes side bør rettes mot mobile kilder (veitrafikk, motorredskap, jordbruk og industri). Kommunenes (og Norges) indirekte utslipp, karbonfotavtrykk, som skyldes forbruk av varer og tjenester som importeres og er produsert i andre land, inngår imidlertid ikke i Miljødirektoratets og SSBs kommune- og fylkesfordelte direkte utslipp.

Figur 3.3:  Kommunefordelte utslippstall for 2013(direkte utslipp) som utgjør ca. 40 prosent av Norges totale territoriale utslipp. Kilde: SSB-notat 2016-04

Indirekte utslipp 

Kildefordeling og tiltaksvurdering ut fra et indirekte utslippsperspektiv dreier oppmerksomheten og prioriteringene over mot andre produkter og aktivitetsområder. Forskjellen i tilnærming er illustrert i Figur 3.4 der systemavgrensningen for direkte utslipp er angitt som ”geografiske perspektiv”, og indirekte utslipp er betegnet ”klimafotavtrykk”. Sistnevnte betegnes også som et livssyklusperspektiv på utslippsberegninger, eller en forbruksbasert tilnærming. 

Direkte utslipp, det geografiske perspektivet, inkluderer kun de utslipp som fysisk skjer innenfor et geografisk avgrenset område, dvs. et land, en kommune, en by. 

Indirekte utslipp, klimafotavtrykket (forbruksbasert tilnærming) inkluderer klimagassutslipp som kan knyttes til et produkt uansett hvor utslippet geografisk skjer. En slik fotavtrykksberegning inkluderer utvinning av råvare, transport av råvare, videreforedling til et produkt/vare, distribusjon av varen til aktøren/personen som nyttiggjør seg av den, og fram til eventuelt håndtering av produktet som avfall.

Som figur 3.4 illustrerer vil industriutslipp i et forbruksbasert klimaregnskap (klimafotavtrykk) bli ekskludert i de tilfeller industrien eksporterer varen ut av byen/kommunen. Utslippene fra industriproduksjon blir altså fordelt til det geografiske området der forbrukeren av varen/tjenesten bor. Tilsvarende vil de lokale transportutslippene ikke ansvarliggjøres
i klimafotavtrykket i de tilfeller gjennomgangstrafikk/pendling er gjennomført av innbyggere bosatt utenfor kommunen.

Figur 3.4: Illustrasjon av systemavgrensningen for beregning av direkte (geografisk/territorialt utslipp) og indirekte utslipp (klimafotavtrykk/livssyklusperspektiv). Kilde: Hogne Nersund Larsen

Livssyklusperspektiv i omstillingsarbeidet

I et utslippsregnskap basert på indirekte utslipp allokeres produktets utslipp til den aktøren/personen som kjøper, bruker og nyttiggjør seg produktet. For kommunen som virksomhet vil et indirekte utslipps-regnskap inkludere utslipp knyttet til alle innkjøp av varer og tjenester som kommunen anvender, dvs. ikke kun til de direkte utslippene fra for eksempel kjøring med egne biler og oppvarming av bygg med oljekjeler.

En slik tilnærming vil i mange tilfeller endre betydningen og prioriteringen av ulike tiltak. Både direkte og indirekte utslipp bør derfor inkluderes når strategier for et lavutslippssamfunn legges. Hvis ikke kan resultatet bli en utslippsreduksjon i eget land, kommune eller virksomhet, men en økning i det globale utslippsbidraget.

Miljødirektoratets illustrasjoner av det norske lavutslippssamfunnet i figur 3.2 og 3.3, gir derfor et utilstrekkelig bilde av forholdet mellom utslippskilder og virkninger, og prioriteringer av tiltak og tiltakspakker. Utslippsberegninger inkluderer kun direkte utslipp innenfor landets grenser (geografisk perspektiv), og ikke indirekte utslipp (fotavtrykks- eller livsløpsperspektivet).

Direktoratets analyser synliggjør derfor ikke det totale globale utslippsbidraget fra Norges befolkning, norske kommuner, norsk industri og annen aktivitet på norsk territorium. I det følgende illustreres dette gjennom eksempler fra to norske kommuner, der både direkte og indirekte klimagassutslipp er tatt med.

Eksemplene fra Lærdal kommune og Oslo kommune illustrerer at et utslippsregnskap basert på indirekte utslipp, kan gi en helt annen vinkling på og prioritering av utslippsreduserende tiltak og virkemidler i den enkelte kommune. I en omstilling til et lavutslippssamfunn, dvs. et globalt utslippsnivå på kun 1-2 tonn per person per år, må indirekte utslipp gis økt oppmerksomhet i utformingen av strategier og tiltaksvurderinger. Livsløpsperspektivet bør legges til grunn. Et kunnskapsgrunnlag som utdyper klimautfordringen, internasjonal og nasjonal klimapolitikk, Norges og kommunenes klimagassutslipp, etc. fremkommer i vedlegg

 2. Definisjon motorredskap: ”Mobile maskiner/selvkjørende arbeidsredskap, som har hjul og/eller belter når maskinen eller redskapen grunnkonstruksjonen atskiller seg fra andre motorvogner for transport av gods eller personer, eller traktor.” 

Kilde: Kjøretøyforskriften